Thursday, May 14, 2009

Vold i vestens resepsjon

SHABANA REHMAN GAARDER
Aftenposten torsdag 14 mai

INDISKE JENTER i IT-hovedstaden Bangalore blir angrepet av nasjonalsjåvinister, som aksjonerer med vold mot det de kaller illojalitet hos indiske kvinner. Unge kvinner er blitt jagd ut av barer, klærne deres er blitt revet av og mennene de var sammen med er blitt mobbet. Hvordan vil det indiske, sekulære, flerreligiøse demokratiet India angripe denne situasjonen?
Enkelte populistiske indiske politikere har støttet denne lynsjestemningen. I et land der kvinner har ofret alt i troens navn, enten det var å hoppe lojalt på bålet etter sin ektemanns død som «sati», eller det var å akseptere å bli gitt bort til grådige svigerfamilier, som senere ikke tok fem øre for å kaste bensin på svigerdatteren, for så å hente inn ny brud med ny medgift. I et slikt samfunn er det en ufattelig grov fornærmelse mot hele kvinneslekten å bli beskyldt for illojalitet.
Vestens resepsjon.
Outsourcing er blitt århundrets ord i India. Javisst er landet nå kjent som hele Vestens resepsjon. Men de har knyttet verdensøkonomien tettere sammen, og en hel ny generasjon av kvinner som er økonomisk selvstendige er etablert. De er iPhone-tastende jenter, som er smarte og utdannet nok til å designe sine egne applikasjoner, og samtidig administrere internasjonale bedrifter. De har egne kule hjemmesider, de ser opp til sexy lettkledde bollywood- idoler, som skinner på internasjonale røde løpere, og jentene selv er attraktive på arbeidsmarkedet. Frie, oppegående jenter, som selv vil definere hva det betyr å være selvstendig indisk kvinne i 2009.
Det er slike kvinner ekstremistene angriper. Pøbler har funnet nok støtte og mot til å åpenlyst true unge kvinner til å gå tilbake til kinder, küche und kirche.
Utnyttes og foraktes.
Det begås også organisert kriminalitet mot indiske kvinner som søker mot likestilling og liberale liv. De blir systematisk oppsøkt, lurt inn i romanser, utnyttet og brukt. Den naive drømmen om frihet og kjærlighet, den samme drømmen som Bollywood selger som opium til folket, blir deres undergang. Ikke så forskjellig fra det som skjer i Øst-Europa, der de lokkes inn i trafficking. Lignende episoder har skjedd med jenter i flerkulturelle miljøer i Oslo. Liberale kvinner oppsøkes, utnyttes og foraktes.
Hendelsene i Bangalore gir global gjenklang. Offentlig sjikane og lynsjing. Jeg kjenner det igjen fra Oslos gater, da fremmede menn, kun fordi de hadde samme tro eller etnisitet som meg, ga seg selv myndighet til å ta fra meg min bevegelsesfrihet. Senest for et par år siden, i Brooklyn, ble jeg beordret til å kle meg mer «passende» av folk som skjønte hvor navnet mitt stammet fra. Det eneste som hindret disse menneskene fra å behandle meg som deres egen dørmatte, var at jeg oppholdt meg i et fritt land. Jeg var for ung til å reagere på hendelsene i Oslo. Det som skjedde i Brooklyn derimot, reagerte jeg på. Jeg skrev om det.
Folk lever vestlige liv stort sett over hele verden, der de får mulighet til det. I Irans skjulte partystuer, i Pakistans rike overklassehjem. Foran landsbyens eneste TV, brukt som kino. Flyktninger drukner utenfor grensene til Europa, i jakten på et vestlig liv.

Thursday, May 7, 2009

GRISEFLAKS

Jeg har smilt av amerikanernes hygienehysteri, og bruken av syresterk antibakteriell håndgelé som tilbys på hvert gatehjørne. Nå hamstrer jeg en hel kartong.
RETT FØR JEG SKAL pakke kofferten til Norge blir jeg rammet av influensalignende symptomer. Etter nylig å ha vært i Mexico, og oppholdt meg i perioder i «Little Mexico» i New York City, der det er blitt registrert flest tilfeller av svineinfluensaen i hele USA, blir jeg bitte litte granne engstelig.
Det er publisert kilometere med informasjon om hvordan nordmenn som skal reise ut av Norge, skal forholde seg til situasjonen. Informasjon om syke som skal reise inn i landet er på mystisk vis ikke like lett tilgjengelig.
Jeg ringer det norske generalkonsulatet; «Det er bare å kontakte fastlegen vår, Mr. Bush» svarer de. De hadde hørt at folk som var syke hadde blitt nektet å gå om bord på fly. Og tanken på å bli satt i karantene på Gardermoen var heller ikke fristende. Mannen min har ingen symptomer, men jeg tvinger han med til legen også. På vei til T-banen, der det ikke eksisterer intimsoner, kun most-inn-i-ribbeina-til-din-medpassasjer-soner, blir jeg ganske urolig, og som om ikke det var nok, kommer det en lettere psykotisk kvinne på banen, snakker inn i en imaginær mobiltelefon, og snyter ut snørr, rett ut i løse luften, skrekk og gru! Folk får panikk, hoder seg for munnen og tar kenguruhopp ut av T-banen. Jeg fantaserer om at jeg på legekontoret vil bli tatt imot av mennesker med munnbind som ikke håndhilser på pasientene, jeg kunne tross alt være smittet av Influensa A, som de kaller grisen nå. Der var det like trangt som på T-banen, men ingen munnbind, ingen panikk, nei.

Ventetiden var lang nok til at jeg hadde oppdatert meg på alle interiørtrender fra 2006
Ventetiden var lang nok til at jeg hadde oppdatert meg på alle interiørtrender fra 2006, jeg rakk også grundig å studere et åttesiders portrett av en amerikansk kunstner med insektfobi som kurerte det med å samle på biller i alle regnbuens farger, spiddet dem med små nåler og som nå hadde en populær utstilling med billene. Mens jeg snufser og snyter, og leser dypt fascinert om rosa og turkise selvlysende insekter, dukker legen, Mr. Bush, opp og er usedvanlig blid og håndhilsende. Jo da, de skulle teste meg, men jeg kunne simpelthen ikke være smittet av svineinfluensaen. Folk som har det er ikke i stand til å reise seg opp av senga engang... De har store muskelsmerter og 39 i feber. Etter å ha puttet en Q-tips i halsen min, sier legen at jeg definitivt er for syk til å reise, og skriver resept på antibiotika og hostesaft. Jeg ser på regningen: Q-tipsen kostet 250 dollar! Min friske ektemann fikk også stappet en Q-tips i halsen, og hans 250 dollar svidde enda mer. Jeg får kvalmefornemmelser, og vi setter oss i en diner for å samle oss. Der, blant intetanende gjester, spankulerer den største kakerlakken jeg har sett i mitt liv, over gulvet. Det var ingenting kunstnerisk med den. Servitøren ser først på mitt forskrekkede ansikt, så ned på gulvet. Uten å si et ord bøyer han seg ned og plukker opp monsterkakerlakken med en papirserviett og kaster det i oppvaskkummen. Skal han ikke vaske hendene?
Jeg har smilt av amerikanernes hygienehysteri, og bruken av syresterk antibakteriell håndgelé som tilbys på hvert gatehjørne som om det var økologiske epler. Nå hamstrer jeg en hel kartong selv. Man kan ikke stole på noen. Jeg hadde griseflaks, men munnbind? Nei, det blir jo å overdrive.

ISKALD MORALFILOSOFI

Det er ikke bare tiden, men også den moderne etikken som har løpt fra moralfilosofen Nina Karin Monsen.
Ingen mennesker kan velge sine foreldre. Det er det som er menneskenes lodd her i verden. Derfor plikter vi å skape en verden som behandler foreldre med omsorgs og kjærlighetsevne som likeverdige. Det gjelder adoptivforeldre, aleneforeldre, mor og far, og folk av samme kjønn. Den norske stat gjør nå det. Uansett hva rasister måtte mene om sterilisering av adopterte barn, eller homofobe måtte mene om å nekte å kalle homofile kjærlighetspar for familie med rett til assistert befruktning for å øke medlemmene av den.
Årets Fritt Ords prisvinner kan kunsten å kringkaste sin kritikk av staten på en særdeles surnet måte. Spørsmålet er ikke om hvorvidt moralfilosofen Nina Karin Monsen burde ha fått Fritt Ords pris eller ikke, spørsmålet er hvorfor har hun ikke fått den før nå?
Nina karin Monsen har en lang karriere som tenker bak seg. Og dette har Fritt Ord endelig anerkjent. De priser hele hennes karriere og inngrep i moraldebatten og ikke bare den senere tids fornærmelser mot mennesker som ikke passer inn i den tradisjonelle klassedelte, heterofile samfunnsorden. Hun deler samfunnet inn etter ærbar og æresløs mer enn hva som er autentisk og ekte.
Moderne etikk og menneskesyn vurderer individet som forelder utfra kjærlighets- og omsorgsevne. I et fritt og likestilt demokrati er lover bygd på slike innsikter med på å uttrykke et tolerant menneskesyn.
Det er ikke bare tiden, men også den moderne etikken som har løpt fra moralfilosofen. I en tid der menneskenes evne til omsorg og kjærlighet for hverandre settes i sentrum mer enn deres seksuelle legning, klassetilhørighet eller utdannelsesnivå, i et slikt samfunn har Monsen kritisert , tenkt og levert bakstreversk filosofisk kritikk.
For den moderne etikken er for komplisert til å analyseres med gamle moralbegreper. Men Fritt Ords jury er gamle nok til å huske Monsens lange karriere som offentlig tenker. Akkurat som Friele er gammel nok til å huske hvordan ille var verst før. For til Frieles emosjonelle reksjon hadde Monsen dette å si; - Friele kan ikke ha tenkt særlig mye! Leser man Monsens iskalde moralfilosofi, er det fristende å si at Monsen kan ikke ha følt særlig mye.
For det er ord som har vært Nina Karin Monsens metode. Filosofisk og vitenskapelig legitimerte, men like fullt iskalde nådeløse ord. Hun har meninger som mange sier seg enig i, hun mestrer i tillegg å uttrykke folkemeningen på en særdeles slem måte som for andre til å ane mer enn bare toppen av isfjellet.
Som for eksempel i Dagbladets nettmøte nylig, der en innsender spør henne som om det er en allmenn sannhet; - Hvorfor er homsene så full av hat? Kanskje pga selvhatet? svarer Monsen

Au!
Monsen vet hvor det gjør mest vondt, og selv om det skulle være så sant som det er sårt så velger Fritt Ords prisvinneren å faktisk si det på det mest drøye og brutale måten.
Det grøsser nedover ryggen når Monsen snakker. Hun kunne vært en glitrende stuntreporter for Otto Jespersen. Men problemet er at æreskrenkelsene hennes er verken satire eller ironiske. De er bare til å le av. Det er frittalenhet det. Men hvem bryr seg så lenge det er "sant" og legitimert gjennom kritisk tenkning ? LLH bryr seg. Friele bryr seg. Og Fritt Ord brydde seg med 400 000 kroner og statuettt.

SAMTIDEN I VÅRE HENDER

Bare på en generasjon har jeg sett at det går an å forandre gamle tradisjoner, skriver Shabana Rehman i dette brevet til Steinar Lem.
Les også:
Flere debattinnlegg etter Steinar Lems kronikk

Kjære Steinar Lem. Jeg har tenkt å leve i dette landet resten av mitt liv. Og jeg vil også gjerne tale rett ut, ikke fordi jeg skal dø neste år, men fordi jeg skal leve de neste 50. Du kan forlate oss uten bekymring, Steinar Lem.
Fordi vi ikke vil sitte og se på at det landet som gir oss ly, det landet som har gitt meg og mine arbeid, mat på bordet, det landet som har fire årstider vi kan nyte, der det er været og ikke en fascistisk ideologi som bestemmer din klesdrakt, det landet der jeg opplevde mitt første kyss, der jeg lærte alfabetet, både det norske, det arabiske og måtte pugge runer og ha oversikt over de norrøne guder, og der jeg kunne sole meg barhodet og toppløs.
I dette frie landet, tror du virkelig at vår generasjon vil sitte med hendene i fanget og se på at frihetens sødme forsvinner? Tror du at unge mennesker som har mange år igjen, skal sitte og se på voldelige og menneskefiendtlige holdninger ta over og innføre kjønnsapartheid, rasisme og diskriminering? Tror du at vi skal helt hjelpeløst være vitner til at våre homofile venner, våre frie og likestilte kvinner, våre frittenkende menn, skal bli forfulgt og kjeppjagd inn i skapet igjen?

Det kommer vi ikke til å la skje. Og vi skal kjempe til vi dør. Vet du hvorfor? Fordi vi har planer om å leve i dette landet med hodene hevet resten av vårt liv.
Å være en voldelig, fundamentalistisk misjonerende troende er ikke radikalt i mine øyne. Det er kriminelt.
Jeg er en radikal muslim. Den type radikal muslim som kanskje kan forsvare norsk kultur bedre enn noen nordmann er i stand til. Dette tør jeg å si, fordi det er radikalt å forsvare de frie verdier, den største trusselen mot norsk kultur er ikke radikale muslimer, det er nordmenn selv.
Fordi de tar frihet for gitt. Fordi de innbiller seg at frie verdier er en del av norsk kultur og ikke universelle verdier mennesker til enhver tid har måttet kjempe og vinne for å beholde. Fordi fascismens udyr finnes i menneskesinnet, ikke i noen bestemt kultur. Når vi ikke lenger kjenner verdien av frihet, når vi tar den for gitt, det er da den er truet.
Jeg er født inn i en tid der norsk kultur har vært i sterk endring. Der blod er blandet med blod. Der norske barn oftere og oftere har en eller begge foreldre fra andre land, der livssyn, klesdrakt, matkultur og musikk er blandet i en herlig fusjon og stadig utviklende og nyskapende prosess. Menneskenes kreativitet står ikke stille. Vi fortsetter å la oss inspirere av det som gir vekst i hjerter og sinn uansett hva religion og kultur til enhver tid måtte forsøke å fryse fast.
Norsk ungdom sitter ikke stille. Jeg har fått gleden av å oppleve at både norsk og samisk kultur har fornyet seg selv ved å gå tilbake til sine røtter og modernisere urarven sin. Enten det har vært musikk, klesdrakt eller dans. Enten det har vært i Valdres, i Kautokeino, Bergen eller under Mela i Oslo har jeg sett norsk ungdom uttrykke og glede seg over både den innvandrede kulturen, folkekulturen og den etnisk norske kulturen.
Og blant innvandrere vil det også være folk som vil forsvare og satse. Fordi iranere, somaliere, pakistanere, tyrkere, de kjenner frihetens pris, dette er mennesker som har levd med konsekvensene av å ikke ha det i sin levetid, i motsetning til det mange nordmenn i vår generasjon har gjort. Det er ikke den norske, men den egentlige kulturen som skal forsvares i vårt land; medmenneskelighetens kultur.
For å beskytte barna sine ved å ta dem ut av svømmeundervisning, er ikke radikal islam, det er reell bekymring fra mennesker som kommer fra en helt annen kultur, der det å slippe nakne unger ut i offentligheten er det samme som å ofre dem til pedofile og overgripere. Konsekvensene er blitt praktisering av kjønnsapartheid i et fritt land. Selv om ting tar tid, er jeg optimist. Fordi jeg i min levetid har opplevd å se unge mennesker forkaste æreskravet som forlanger menneskeliv, protestere mot religiøs tvang, tale ut mot mullaher og mørkesyn.
Bare på en generasjon har jeg sett at det går an å forandre gamle tradisjoner og åpne den offentlige debatten der vi fritt kan diskutere hvordan vi skal leve sammen. Det har ikke vært lett, det er fortsatt tøft, men jeg har sett endring skje. Derfor tror jeg på et Norge med mennesker fra hele verden uten at norsk kultur blir truet, men fornyet.
Jeg har selv gått på norske barneskoler, og sett hvordan mine venninner ble tatt ut av skoleturer, svømmetimer og etter hvert forsvant de også fra videregående skoler, og giftet bort. I dag tar jentene høy utdannelse, velger oftere og oftere partnere selv, men bruker hijaben som uttrykk for at de ikke har glemt hvem de er. Jeg ser også på dette som en del av en likestillingsprosess. Jeg gjør det, selv om jeg aldri vil slippe fokuset på hva hijaben også symboliserer av kjønnsapartheid.
Det går an å ha flere tanker i hodet samtidig selv om håret er dekket med hijab, pannebånd eller russelue. Men som voksen kvinne, aldri om et eneste hårstrå på mitt hode skal dekkes til. Uansett hvor dårlig hårdag jeg har. I solidaritet med kvinner som er diskriminert i alle de land der de blir tvunget til å dekke seg til for at samfunnet skal skille mellom ærbar og fritt vilt.
Men du, Steinar Lem, du kan slappe av og bruke dine krefter i kampen mot kreften, på familien din og nyte den norske kulturen den tiden du har igjen å leve. Vi skal passe på det utrydningstruede Norge. Det er et løfte.
Og hvis vi ikke lykkes, hvis hordene av fundamentalister, barbarer og overbefolket religion lykkes i å «skjende» Mor Norge og utrydde den norske kulturen, da er det i hvert fall helt greit for meg at du kommer tilbake til jorden igjen og spøker.
Og mens du er der oppe, fra en ateist til en annen, kan du ikke spørre Gud (for jeg antar at alle miljøvernforkjempere kommer til himmelen og ikke til helvete) om hva i all verden det er vedkommende holder på med?

ISLAM PORNO

Kjære journalister, ikke ring meg neste gang dere ønsker å høre «hva det muslimske miljøet» mener. Dere kan risikere å få et svar.
SIST UTE VAR VG, de skrev om irakskfødte Noor som vi kanskje skulle få oppleve naken i realityserien Paradise Hotel. De ringer meg for å høre hva «folk i det muslimske miljøet» mener om Noors avkledde deltagelse.
–Jaha? Hvorfor det? Hvis hun stiller opp gjør hun vel det fordi hun og er med i et TV-program på dets egne premisser. Ikke fordi hun ønsker å ta et oppgjør med islam med mindre det står noen med Koranen i den ene hånd og en kniv i den andre og truer henne? spør jeg.
–Nei da...men Sara Azmeh Rasmussen...brente jo hijaben...8. mars vet du...
– Hva har Sara med Noor å gjøre? Du tror at toppløs soling i et realityprogram med en innvandrer er neste skritt etter at en annen har brent hijab?
–Øh nei, men det er jo kvinnesak...
–Konstruerer du ikke en islamdebatt?
–Jo, men vi konstruerer jo debatter i mediene...
–Jeg har ingen kommentar til dette. Jeg reagerer på at Noor plukkes ut fordi hun ikke er blond og ateist, og dermed skal klippes ut og limes inn i en konstruert og farlig debatt om islam. Det er ingen som spør menn som løper rundt i badebuksen om det er «mannesak». Så hva er greia? Jeg legger sint på og lurer på om jeg har PMS eller bare en naturlig overreaksjon på komplett idioti.
Dagen etter er det et hovedopplag i VG: Noor sier at hun ikke forstår at hun er blitt gjenstand for islamoppslag, hun er jo ikke praktiserende muslim engang, og nå tror hun at dette oppslaget kan gjøre det verre for henne.
Hva tenker VG om det? Det er kanskje litt mye eksotisme, «fremmed» religion og iraksk babe å holde styr på?
Islam-debatten er for enkelte gravalvorlig og for andre helt uinteressant. Men en ting er sikkert: Den er i ferd med å forme vår offentlige debatt som handler om moderne og tradisjonelle verdier. I den skinner også medienes puritanskhet og kikkermentalitet gjennom i «konstruerte» islamdebatter. Og nei, det er egentlig ingen kvinnesak.
Kvinnesak, vet dere hva det er? Det er i hvert fall ikke når sensitive debatter og folks liv lekes med i sensasjonsdekningen. Å konstruere en gærning, eller et helt miljøs reaksjon på en hvilken som helst nakenbabe, kun fordi hun ikke er etnisk norsk – før reaksjonen i det hele tatt har inntruffet – er ikke bare dårlig journalistikk, det er dårlig tabloidjournalistikk.
Hva oppnår man? Utenom å gjøre et helt miljø til gisler i en debatt de helt sikkert trenger, men ikke på falske premisser. Jeg sier dette fordi jeg selv har opptrådt avkledd, forsvart meg mot drapstrusler og angrep, og ønsket en dyptpløyende debatt om religion, sjåvinisme og frihet. Men å plukke ut unge mennesker i deres søken etter berømmelse som en levevei, og henge dem opp som målskiver for islamske fundamentalister, er en vulgarisme jeg ikke støtter.
Tøffe riddere går til kjernen, tabloide kåtinger løper etter pupper med Koranen som oppslagsbok.
Å kaste seg over realitykjendiser for å lage en «islam undertrykker kvinner»-sak, er så nær Hallo i ukens journalistparodi at selv talibanere ville fått seg en god latter.
Så kjære journalister, ikke ring meg neste gang dere ønsker å høre «hva det muslimske miljøet» mener. Dere kan risikere å få et svar.