Wednesday, January 25, 2012

Aldri mer fremmed

Av Shabana Rehman
Samtiden november 2011


Fredag 22. juli tar jeg med meg to 16-åringer til Akersgata. Den ene er nevøen min. Den andre er niesen min. Jeg har tatt dem med på jobben min i P4 Radio for å gi dem en innføring i hvordan journalister jobber. Det er en knapp halvtime før terrorbomben eksploderer noen hundre meter unna. Der og da tenker jeg ikke over fargene på ungdommen, at den ene er mørk, den andre blond. I timen som fulgte, ble jeg veldig var på min nevøs utseende. Min første tanke, etter at vi skjønte at dette var et bombeangrep, var at gutten ikke måtte vise seg ute. Han måtte skjermes. Ikke fra bomben, men fra nordmenn i lynsjestemning. 
Det glemte hatet
 Etter 22. juli har jeg stadig kommet tilbake til det som var min første innskytelse. Jeg har også skammet meg over at jeg ble redd for egne medborgere, at jeg ikke hadde tillit til dem.
Hva var det som lå bak denne skjermingen av min nevø, tredje generasjon, født i Oslo, på alle måter en helnorsk borger, en som ikke kjenner til noe annet hjem enn dette landet. Hvorfor ble jeg redd for sikkerheten hans, for at han i andres øyne risikerte å bli fritt vilt ved å bli redusert til en potensiell muslim?
Svaret på det siste er sannsynligvis at jeg, til tross for alle reisene rundt omkring i Norge, alle debattene, forestillingene og reaksjonene, på tross av alle de gode erfaringene med å bryte ned barrierer og rokke ved fordommer, har visst at fremmedfrykten fortsatt er der. Uten å tenke over det, har jeg valgt ikke å la det gå inn på meg. I stedet har jeg fokusert på det som er bra, positivt, samlende. Men når det gjaldt som mest, når situasjonen ble dramatisk og tilspisset, så viste det seg likevel at frykten ikke er fargeblind. Jeg visste, jeg kjente det i hele kroppen, at et blindt raseri kunne ramme en av dem jeg er glad i. En av mennene jeg brydde meg om. Selv om han var like liberal, like frigjort og like norsk som en hvilken som helst borger.
 Tretti års ensomhet
 Tretti års historie i Norge kom opp i meg, det øyeblikket jeg ble redd. Ankomsten til Norge, oppveksten. Fra å være utenfor til å bli en del av samfunnet.
Hva hadde skjedd i løpet av disse årene? Hva visste jeg, hva hadde jeg fortrengt, som fikk meg til å reagere slik?
Jeg husker en episode fra Nordstrand for 25 år siden. Det vi kalte en nynazistisk gjeng hadde, helt umotivert, gått til angrep på en pakistansk guttunge som var i følge med sin norske kamerat. Den pakistanske gutten ble mørbanket mens den norske kameraten hjelpeløst ble vitne til det som skjedde. Da storebroren til gutten fikk vite hva som hadde skjedd, samlet han sine venner og i blindt raseri gikk de løs på den første norske gutten de møtte på sin vei. En uskyldig forbipasserende.
Ni år gammel lekte jeg gjemsel sammen med venninner og gjemte meg i en boligblokk i borettslaget vårt på Holmlia. Plutselig gikk døren til en av leilighetene opp, og en rasende, godt voksen dame kom ut og ropte: «Kom deg ut herifra, din horunge! Skitne svarting!» Episoden gikk selvsagt inn på meg. Jeg ble stående og se henne inn i øynene. Jeg så bare et hardt blikk. Som om hun egentlig ikke så på meg, men så meg likevel.
På denne tiden sirkulerte det en tegning som var blitt puttet i flere postkasser på Holmlia. Det var bildet av en sprikende innvandrerkvinne som det kom ting ut av underlivet på. Det sto skrevet aids i vaginaen hennes, rundt henne var det skrevet en mengde rasistiske ord. Jeg var bare en jentunge. Jeg skjønte ikke rasisme. Denne mobbingen av en kvinne som så ut som en hvilken som helst uskyldig innvandrermor på Holmlia, var ubegripelig. Hun var tegnet med ekstra fæle ansiktstrekk. Senere skulle jeg se likheten mellom nazistenes jødetegninger og akkurat denne tegningen.
15 år gammel opplevde jeg at en guttegjeng kom i min retning på Holmlia. Jeg sto alene på en bussholdeplass, de var 1015 stykker. Norske gutter, snauklipte. Jeg har aldri, verken før eller siden, møtt en slik gjeng. Derfor var jeg heller ikke redd da de nærmet seg, jeg hadde ingen fordommer som ga meg grunn til å bli urolig overfor en gjeng med hvite gutter. Men så hørte jeg ordene deres. Rasistiske, ubehagelige ord. To av dem åpnet glidelåsen og blottet seg. Noen ropte: ta henne. Pakkisjente. Jeg løp over gaten og rett inn i et hus før de rakk å ta meg igjen. Det satt en gammel dame og strikket i stua si, og hun så like redd ut som meg. Jeg ropte politi og hun pekte på telefonen. Hjertet mitt banket. Jeg husket ikke om jeg hadde låst døra bak meg. Var de på vei inn? Politiet kom og hentet meg. Min neste tanke handlet om hva som ville skje med den de måtte få tak i. De var ute etter å skade noen, og «noen» måtte være en innvandrer. Denne opplevelsen satte dype spor hos meg. På samme måte som mange andre episoder senere, med vold og trakassering fra innvandrergjenger, fordi jeg var jente med pakistansk bakgrunn ute på byen.
Men det har alltid vært farligere å være gutt enn å være jente ute på gata: Det var guttene som var mest utsatt for vold.
Noen år senere, etter episoden på bussholdeplassen, ble Benjamin Hermansen drept i samme bydel. Jeg visste at det ikke var det første flerkulturelle drapet på Holmlia. Før det hadde kvinner med muslimsk bakgrunn mistet livet for ærens skyld. I mine øyne var både drapet på Benjamin og mordet på en høygravid pakistansk jente, som hadde giftet seg av egen vilje noen år tidligere, speilbilder. Man hisser hverandre opp og tar livet av mennesker på grunn av deres kjønn, hudfarge eller tilhørighet. I dette klimaet var jeg verken norsk eller pakistansk, jeg hadde sett fremmedhat i flere leire. Dette satt i ryggmargen min da jeg reagerte som jeg gjorde, tilbake i Akersgaten den 22. juli.
Mens nyhetsbilder fra det bombede Regjeringskvartalet dukket opp, lurte jeg på hvordan og hvor vi skulle evakuere. Etter hvert ble vi ført ned til parkeringshuset, ut mot gaten og videre oppover Ullevålsveien. Ungdommene hadde en avtale om å gå på kino sammen. Jeg ga dem beskjed om å dra hjem. Og bli der. Jeg var opptatt av at han, den mørkhudete nevøen min, ikke skulle være alene. Det måtte være en voksen sammen med ham. Samtidig forsøkte jeg å holde hodet kaldt. Dette er tross alt Norge.
Vendepunktet
«Skyt alt som er svart», skriver en gutt på Facebook-veggen til min manns niese. Du må ta det bort, sier jeg til henne. Hun svarte: «Det skal få stå der så han kan drite seg ut». Da var det akkurat blitt klart hvem gjerningsmannen var.
I de få timene, mellom bomben og identifikasjonen av gjerningsmannen, hørte vi om en eksplosjon av hatreaksjoner på nettet – både mot muslimer og mot nordmenn som støtter et flerkulturelt samfunn. Hvordan ville det ha blitt, om gjerningsmannen hadde vært jihadist?
Umiddelbart førte Breiviks enmannskrig til det motsatte av hva han ønsket. I ukene som fulgte så vi en sterk forbrødring mellom innvandrere og nordmenn. Før vi som flerkulturelt land hadde begynt å gå i hverandres bursdagsfester, bryllup og barnedåp, gikk vi i hverandres begravelser. Før vi rakk å le ordentlig sammen, møttes vi i sorg. De som ble gravlagt, var ikke våre eldre, men neste generasjon.
I sorgen og samholdet var det verken rom eller tid for å stille ubehagelige spørsmål. Men det er nødvendig å dvele ved de to timene – fra bomben gikk av, og fram til gjerningsmannens opprinnelse og motivasjon ble kjent. Det ligger et stort ubehag her. Og vi kan ikke late som om det ikke finnes.
Mann versus kvinne
Ville jeg vært mindre engstelig om det var min mørkhudete niese jeg var ute med, den 22. juli, i stedet for nevøen min? Instinktivt vil jeg svare «ja». Ja, jeg ville tenkt at en muslimsk jente er mindre utsatt for blindt hat og oppdemmet raseri enn en muslimsk gutt eller mann. Kanskje ville jeg bedt en niese med hijab om å ta den av, for sikkerhets skyld. I ettertid har det slått meg, hvor lett vi legger grupper med mennesker for hat, i kjølvannet av politisk, religiøs eller annen uenighet. Den mørkhudete mannen, den muslimske mannen er blitt et slikt hatobjekt fordi vi som samfunn har latt ham forbli en fremmed.
 «Den muslimske mannen» blir som oftest presentert som den kriminelle mannen. Fundamentalisten.
Den muslimske mannen jeg kjenner er ikke slik. Han er verken undertrykkende, sint eller patriarkalsk.. Tvert i mot jobber han dobbelt, i hvert fall mye, og har en datter som studerer medisin. Men denne mannen hører vi lite om. De frisynte mennene er også der, som IT-gründere Shahzad Rana, NRK-journalist Atta Ansari, filmregissør Rolf Ulrik Imtiaz, samt Noman Mobashir, Adil Khan, Zahid Ali og Abid Raja, for ikke å snakke om Tommy Sharif, men det er fortsatt et demonisert bilde av den muslimske patriarken som dominerer. I realiteten har den patriarkalske dominansen i de pakistanske og somaliske miljøene i Norge blitt kraftig utfordret de siste årene: De muslimske kvinnene kom inn i politikken, kulturlivet og journalistikken på begynnelsen av 2000-tallet. Den gangen var det riktignok få muslimske kvinner som våget å protestere mot undertrykkende mekanismer, og straffen mot den som brøt ut kunne være brutal. Men mye var i ferd med å endre seg. Oppmerksomheten rundt problemene i innvandrermiljøene handlet like gjerne om et miljø som var i ferd med å åpne seg. Å definere dette som et fastlåst kulturproblem var feil. Nettopp det at flere etter hvert våget å snakke, tenke høyt, og delta i den offentlige debatten, viste til en kultur i endring.
Muslimske kvinners kamp for likestilling har blitt omfavnet og varmt støttet. Både blant dem som har tradisjon for å støtte feminister, og blant dem som liker muslimske menn enda mindre enn de liker vestlige feminister. I slike pietistiske og til tider fremmedfiendtlige kretser ble den muslimske madonnaen idealisert. Hun ble en bekreftelse både på det som var galt med norske rødstrømper og med muslimske menn, på én og samme tid. Den rasistiske støtten må ikke forveksles med den viktige solidariteten fra samvittighetsfulle mennesker som støtter frihetskamp – uansett hvilket kjønn som kjemper den.
I løpet av de siste ti årene er det mye som tyder på at jentene klarer seg bedre enn guttene: De blir tatt inn i varmen. De er flinke på skolen. De tar høyere utdanning.
Det er ille nok at den muslimske mannen blir demonisert i medienes jag etter konflikter. En annen ting er at han faktisk sakker akterut i forhold til utdanning. I så måte har han likhetstrekk med den sinte, hvite mannen – han som klandrer feminiseringen av samfunnet for at han ikke lenger har sin rettmessige plass i samfunnet. Musklene hans er ikke verdt det samme lenger. Hans autoritet som mann forvitrer. For når kunnskap er makt, er denne mannen maktesløs, og de ressurssterke jentene vil neppe ønske å gifte seg med en uutdannet guttunge. Det er en situasjon som minner om norske odelsgutter, de som blir igjen i bygda, mens jentene flytter ut, studerer og blir boende i byen. Allerede nå er ekteskap basert på klassereiser eller økonomiske kontrakter, vanlige. Menn henter koner, mens kvinner i større grad vil søke utdannede menn utenfor klanen eller klassen. En større valgfrihet for kvinner vil presse seg frem. Og den muslimske mannsrollen vil bli ytterligere utfordret.
 Islamisme utfordret vestlige muslimer
 For ti år siden, etter 11. september, var det ikke bare vestens frykt for muslimer som ble vekket. Mange muslimske ledere ble tvunget til å gå i seg selv. Var det slik at deres forakt for vestlige verdier ga næring til «høyreekstrem» islamisme hos muslimske unge som var ofre for diskriminering og fremmedgjøring i Vesten? Samtidig så vi en tendens til  en gryende reaksjonær kulturkonservatisme blant muslimske unge i Vesten. Hijaben ble hentet frem igjen, koranen ble lest på nytt, flere unge søkte sin «sanne» identitet – som en konsekvens av at den islamistiske terrorismen stigmatiserte en ny generasjon muslimer. I Oslo ble storebroren min forsøkt rekruttert til voldelig ekstremisme av to utenlandske imamer som fristet med – nettopp – 72 jomfruer i paradiset. Over hele Europa protesterte muslimer mot voldelig politiske bruken av religion. Men et slikt opprør passet åpenbart ikke inn i medienes historiefortelling eller det politiske paradigmet. Følgelig ble det heller ikke dekket nevneverdig i Europa. Det dokumenterer den britiske rapporten «Victims of intimidation» (2009), utarbeidet av tenketanken «The Center For Social Cohesion». Der refereres det til mange moderate muslimer, også i Norge, som ikke har fått tilstrekkelig støtte fra sine regjeringer i forsøkene på å kritisere misbruket av islam til voldelig ekstremisme. De ble forsøkt fortiet, fordi offentligheten ikke klarte å skille mellom legitim islamkritikk og den islamofobe rasismen. I Storbritannia har eks-jihadisten Maajid Javad blitt et mediefenomen de siste årene, i kraft av å være troende muslim og talsperson mot jihadismen. Han sier det så direkte: «Venstresiden har i alle år vist oss solidaritet i kampen mot rasisme. Nå må vi vise dem solidaritet i kampen mot ekstremisme».
De moderate muslimenes kritikk er helt nødvendig for å stoppe rekruttering til vold og  å skape likestilling og åpenhet i stadig mer krysspressede minoritetsmiljøer. Miljøer som har fått sine ofre på grunn av gjengoppgjør, kriminalitet, æresdrap og tvangsekteskap.
For muslimske kvinner har det skjedd en markant utvikling de siste årene. I boken Utilslørt – muslimske råtekster, ti år etter norske Råtekst, ble 19 personlige historier samlet av redaktørene Mahmona Khan og Nazneen Khan-Østrem. På lanseringen under litteraturfestivalen i Lillehammer ble de møtt av et entusiastisk, multietnisk publikum: De var ønsket. Det var også historiene deres. Kvinnene fremsto som individer, og brøt ned andres fordommer samtidig som de fikk justert sine egne oppfatninger.
Samtidig er det verdt å spørre seg om 19 muslimske menn som fortalte sine personlige historier, ville bli møtt med den samme varmen. Etter den sterke polariseringen i den danske debatten rundt Muhammed-karikaturene i Weekendavisen, presenterte de en ny vri for å gjøre noe med den negative stemningen. Et svært oppslag hvor flere titalls gutter som het Muhammed ble samlet i en reportasje, og deres individuelle portretter presentert. Den vanlige dansken fikk mulighet til å bli kjent med dem. Kjent med den vanlige Muhammed i gata.
 UDYRET
 Vi som har forsøkt å sette multietnisitet på dagsordenen i en årrekke, har hatt blikket på to fronter: den hvite nasjonalsjåvinismen og voldstruslene fra jihadister. Slik jeg ser det, er det mer som forener dem enn som skiller dem. Terroren tvinger oss til å se dyret inn i øynene – det uhyret som har våknet til alle tider, i alle verdenshjørner. Uhyret som ligger latent i menneskesinnet, hvis det blir vekket. Dette dyret kjenner ingen religiøse, kulturelle eller etniske grenser.
Vi må se dyret inn i øynene, mens vi ennå bearbeider sorgen, sjokket og traumet. Derfor må vi aldri mer bli sjokkert over at udyret denne gangen våknet hos en blåøyd, blond vestkantgutt. Det har skjedd før, og det kan skje igjen. Hver generasjon må jobbe for å finne ut hva som gir næring til dette dyret.
Samtidig må vi spørre hva som truer den norske mannen i det nye Norge. Hva er det som kan få ham til å trekkes mot vold? Det kan synes som han står i spennet mellom to identiteter. Er han Ola Potet, han som føler at han ikke kan beskytte sin ære, eller er han korsfareren Sigurd Jorsalfar, som gjør det med alle tenkelige og utenkelige midler? Og tilsvarende, for gutter som flørter med politisk islam, er han hærføreren Osama bin Laden eller er han en kuet fremmedgjort slave i et vestlig land? I begge tilfeller må han sparke fra seg. Skal han finne fred med seg selv, må han finne fred i en ny identitet mellom disse ytterpunktene.
«Kunne dette skjedd min bror?», spurte den norske terrorforskeren Laila Bokhari i Samtiden 4.2009, da hun reiste til sitt andre hjemland, Pakistan, for å studere hjemmeavlet terrorisme. Hun ville møte jihadistene, høre deres historier og lese deres manifester i filler. Svaret på spørsmålet ble ja. Det kunne skjedd hennes bror, under de gale omstendigheter, med den rette propagandaen. Nå må nordmenn stille seg det samme spørsmålet: Kunne det skjedd min bror?
 Parallelle liv
 Vi var mange som var lettet over at gjerningsmannen viste seg å være norsk. Den lettelsen burde uroe oss mye mer enn den gjør. For hva var det vi fryktet? At udyret i oss ville våkne hvis det var en «fremmed» som sto bak? Det er her vår egentlige sårbarhet ligger. I vår ubevisste og ureflekterte inndeling mellom oss og de andre. De innfødte og de fremmede.
I timene vi fryktet at det var muslimske terrorister som sto bak bomben i regjeringskvartalet, rakk vi å få et lite glimt i hva som kravler under lokket på flere nordmenn enn vi har villet vedkjenne. Alt fra tilsynelatende uskyldige spørsmål som: Hvorfor drepte han ikke bare muslimer da? Til rasistisk hatpropaganda på nettet og flere episoder med trakassering av innvandrere.
Etter appellene og det fargerike fellesskapet vi opplevde i dagene som fulgte, må vi fortsette å stille oss kritisk til det som skaper utrygghet og avstand – enten det er fra jihadister eller høyreekstreme kontra-jihadister.
 Hamar elsker Ismail
I dag, etter å ha sett hvordan landet reagerte med så overveldende samhold og kjærlighet mot hatet fra en terrorist, er jeg trygg. Jeg har ingen grunn til å mistro det norske folks evne til å kunne takle en terroraksjon, om den så skulle være utført av islamister. Norske muslimer ville ha arrangert sitt rosetog de også, for å ta avstand fra jihadismens terror, og nordmenn ville ha sluttet seg til. Rasister ville det selvsagt ha vært, det er det alltid. Kanskje ville det også ha vært litt flere enn før. Men det store flertallet ville ha hentet fram det beste i seg. Vi ville fortsatt vært et land med den samme ånd som ungdommene på Utøya, der også muslimer ble drept. Unge muslimske kvinner og menn, samfunnsbyggere, som var i ferd med å bli forbilder og som representerte det generasjonsskiftet Norge trengte.
På minneveggen til norsk-somaliske Ismail Haji Ahmed, danseren fra Hamar, er det i dag mer enn 800 meldinger – og de blir stadig flere, snart tre måneder etter drapene – fra nordmenn med all slags bakgrunn. Den nye generasjonen elsker, savner og roper fortsatt etter ham på Facebook, og spør om han danser videre. I himmelen. «Hamar gråter», skriver de. «Hamar vil ha Ismail tilbake».
Er ikke disse meldingene sterkere vitnesbyrd på hva slags samfunn vi er blitt, enn hele landets nettrasisme til sammen? Ville ikke disse kjærlighetserklæringene fra grenseløse og fargeblinde unge vært der om det var en jihadist som hadde tatt livet av deres gledesspreder. Selvfølgelig ville de det.
Landet styres ikke av rasistene. Dette er et land hvor folk kan si fra. Hvor man kan tale til folks samvittighet og bli lyttet til. Er det en ting erfaringene etter 22. juli kan brukes til, så er det nettopp det.
«Vi kjenner ikke våre naboer. Vi lever parallelle liv». Det var dette som intuitivt dukket opp hos meg da det smalt. Og det var det jeg ville beskytte den unge, norske gutten mot. Han som var født inn i en muslimsk familie og derfor sett på som en fremmed.  Jeg har ikke villet tenke at han er en ukjent for norske landsmenn, men i det øyeblikket jeg ikke rakk å tenke – bare reagere – så visste jeg at det var det han plutselig risikerte å bli betraktet som.
Når slike reflekser slår inn, har vi med holdninger å gjøre som vi må være sammen om å kvitte oss med. Og det er det Utøya må bringe videre: At vi aldri mer er fremmede for hverandre.

49 comments:

  1. Fantastisk artikkel , dette er Norge slik vi vil ha det !

    ReplyDelete
  2. Rørande artikkel, det er slik landet vårt skal være !

    ReplyDelete
  3. Bra blogg, Shabana!

    Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til VG Nett! Vil du ha flere tips om gode blogger kan du følge Lesernes VG på http://www.facebook.com/lesernesvg og http://twitter.com/lesernesvg

    ReplyDelete
  4. Bra skrevet. Men jeg tolker dette som nok en artikkel hvor hele budskapet at nordmenn er en gjeng med rasister og det eneste som kan kurere oss er muslimene.

    Alle nordmenn må gå inn i seg selv og ransake sitt følelses for rasiste holdninger. Det er jo en artikkel som dette om trent hver eneste dag.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Hei, da må jeg be deg lese saken på nytt og legge merke til nyansene, dette handler ikke om enten nordmenn eller muslimer, men hva vi mennesker gjør mot hverandre. Du må se forbi "nok en artikkel" om skyld, og selvransakelse, men om å gå se på hva som er tilstede allerede av samhold og godhet. " i dette klimaet er vi verken nordmenn eller pakistanere"

      Delete
    2. Hvorfor er det "pakistanere" i Norge i utgangspunktet? Hvorfor er du ikke pakistansk-norsk? Hvorfor er du en av alt for få som nedlater seg til å menge seg med nordmenn?

      Hvis du hadde vært balansert i denne artikkelen, hadde du tross alt prøvd å se ting fra for eksempel en norsk kvinnes synspunkt. Og ikke bare en "Ola Potet"-nedrakking av norske menn.

      Ellers blir det jo like ille som din deltakelse i reklamekampanjen for Drammen. Norge er ikke USA. Vi har ikke ikke delt landet mellom oss ennå. Og urbefolkningen, nei den er ennå ikke utryddet. Eller sendt i reservat.

      Reserver dine ytringer og snu ting på hodet hele tiden, slik at du er sikker på at du ikke er ubalansert.

      Anonymous her over virker dessverre å ha rett, når man ser på svaret ditt om "nyanser".

      Det er ikke nyanser når det gjelder rasisme, selv om det er fordekt religiøs rasisme. Og kastevesen må kastes bort.

      -Frank Fredriksen

      Delete
    3. Frank: min "deltagelse" i reklamekampanjen for Drammen tar du litt for seriøst til at det blir meningsfylt her i denne tråden:-)
      Det er ingen som snakker om nyanser i rasismen her, saken handler om at unger ble drept av hat og frykt for fremtiden, og den frykten mot de fremmede, må vi bekjempe i alle leire , folk har beveget seg i alle tider, det er derfor det er pakistanere i Norge, nordmenn i USA, osv. Ser at du ellers er skuffet over ordbruken min, men se forbi det, jeg er ikke ute etter å manipulere med ord, men vise at det finnes en generasjon som er fargeblinde, som leker sammen, som vokser opp nå, de er der, vi har ingen rett til å la de arve vår frykt og motstand mot de som lever, spiser, tror annerledes. Jeg er like sterkt i mot kastevesen som bruk og kast-vesten.Og ja, religiøs rasisme er noe som vi overhodet ikke skal tolerere, men se utover disse så ser du et land som reiser seg og som ikke bryr seg om rasistene.Verken de religiøse, innflyttede eller innfødte.

      Delete
  5. Jeg vet. Nordmenn er så redde for alt! En flue flyr forbi så pisser de på seg. Det er vel et liten-land-kompleks. Alltid redde for at noen skal angripe de.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Er det dette du har fått ut av innlegget til Rehman(-Gaarder) i Samtiden? At nordmenn er redde for fluer?

      Er det rart man blir oppgitt.

      -Frank Fredriksen

      Delete
  6. Besøker deg for første gang i dag, men kommer igjen:-)

    ReplyDelete
  7. Husker da jeg var 11-12 år gammel, var på vei hjem etter skolen da 3-4 norske ungdomm kansje 17-18 år gamle begynte å rope rassistiske ord mot meg som jævla neger, pakkis, pell deg tilbake til landet ditt osv.
    Jeg prøvde å gå hjem kjappere men de bare fulgte etter meg, til de til slutt ikke orka mer.

    nå er jeg 17, og til den dag idag så er undommen forsatt like rassistiske, starta i en ny klasse skoleåret her, og da var alle snille, men etter hvert som vi ble bedre kjent med hverandre starta de rassistiske kommentarene som, kom her svartingen, sotrør, utlendingen osv, selv om de vet navnet mitt, er vell fordi de vet at jeg aldri tar tilbake eller svarer tilbake, bare smiler å later som ingenting.

    ReplyDelete
  8. Du har en fantastisk stemme og bruker den godt.

    ReplyDelete
  9. Utrolig bra skrevet, fordi du får med deg alle sidene av saken på en veldig god måte - takk!

    ReplyDelete
  10. med så mange folk som ser på saker som dette med hatets øyne er det godt å se noen som kan bedømme fra et mere nøytralt synspunkt. Personlig er jeg ateist, men likevel bedømmer jeg ingen, som alle andre gjør. Jeg bedømmer fra mitt synsfelt, og i min mening er det faktisk flere som bruker ytringsfrihet som beskyttelse for sine ideotier, men nekter å gi den til dem som prøver å svare dem. Godt å se at hat ikke går altid to veier.

    ReplyDelete
  11. Hei , dette er en velskrevet innlegg.

    ReplyDelete
  12. Fantastisk flott skrevet!

    ReplyDelete
  13. Jeg må innrømme at det artikkelen har truffet meg rett i hjertet mitt:) Jeg er selv en norsk kvinne med flerkulturel bakgrunn som sliter med ulike typer av fordommer, men har valgt å se det positive i hver eneste person jeg møter, enten det er på jobbsammenheng eller i andre sosiale sammenhenger. Det er dager jeg blir så frustrert over situasjonenen jeg tror jeg blir plasert i pga mitt bakgrunn, men ofte har det vist seg at det er personlige ulikhetene (uavhengign av min bakgrunn) som egentlig har vært kilden til frustrasjnen. Kanskje vi alle skylder det til hverandre at vi gir den andre en sjanse for å vise at de er like den andre.
    Det vil alltid være folk som ikke liker meg av ulike grunner. Men det er opp til hver og en å bidra positivt i det store felleskapet. det er nettopp du har gjort Shabana.
    Takk for en så flott skrevet artikkel. Igjen artikkelen traff meg i hver eneste avsnitt :)

    ReplyDelete
  14. Kjenner godt igjen den frykten du følte i timene etter bomben, jeg følte den jeg også... Jeg var på jobb da det skjedde, og følte straks at mine kollegaer så på meg med nye øyne, plutselig var jeg ikke like norsk lenger.
    Jeg har pakistansk far og norsk mor, min eldste sønn er fra mitt første ekteskap med en pakistaner, jeg følte en intens frykt for hans fremtid, hans sikkerhet, noe jeg ikke følte for min yngste sønn, som er blond og blåøyd.
    I noen timer vurderte jeg muligheten for å flytte med mine barn og min norske mann, vekk fra landet fordi jeg følte en bunnløs frykt. Frykten gikk over til en bisarr lettelse da det ble kjent at gjerningsmannen var norsk.

    I min oppvekst har jeg opplevd mye vondt, det var ikke lett å vokse opp som eneste synlige utlendingen i bygda der jeg bodde.
    Min måte å takle alt det ble å ta avstand til den pakistanske siden av meg, jeg ble så norsk som jeg kunne bli.
    Vendepunketet kom da jeg dro til Pakistan for første gang som 18 åring, jeg fant igjen en side av meg selv som jeg hadde fornektet at fantes. Jeg fordypet meg i pakistansk kultur, og i islam, ble stolt av min bakgrunn.
    Jeg var fortsatt norsk, men også pakistansk.
    Jeg giftet meg med en pakistansk gutt, av kjærlighet, vi hadde akkurat sendt ut invitasjoner til vår bryllupsfeiring og livet var flott.
    Så kom 11. September, "Venner" takket nei til å komme i festen vår "Det føles ikke riktig å delta i en muslimsk feiring etter det som har skjedd" det gjorde vondt.... Plutselig var jeg muslim og pakistansk før norsk, selv om jeg er og var den samme jenta som jeg var før 11. september.
    Tiden som fulgte ble tøff, min mann og jeg taklet det på forskjellig vis, jeg ble mer liberal, og han ble mer konservativ. Noen år senere var skilsmissen ett faktum.

    Så da bomben smalt fryktet jeg at hatet ville bli værre, og denne gangen har jeg barn å beskytte... Heldigvis tok jeg feil, og håper begge mine barn alltid vil føle seg trygge i Norge.

    ReplyDelete
  15. Veldig bra skrevet,takk
    Margrethe

    ReplyDelete
  16. Artig lesing. En ting jeg ofte opplever fra provokatører er at de sier at "du er ikke meg" etc. De er liksom primadonnaer, og overlegne det ene eller det andre. Men man er jo ikke fremmed noe om man kjenner seg selv. Og esoterisk sett, er det bare ett virkelig vesen. Den gode, den omsorgsfulle. Jeg vet ikke om du har noe forhold til slikt, men fremmedfrykt, og drager og spøkelser i klesskapet, blir alt borte med monoteistisk lære, som all religion opprinnelig har dreid seg om, og som Koranen fremdeles inneholder i uforvrengt form. (pass, sektarianske oversettelser selvfølgelig).

    Du er meg. Eller som alle religoner sier i en eller annen form, Gud er første vesen og alle sjeler. Og han skapte mange forskjellige kropper og farger også.

    Fred!

    ReplyDelete
  17. @Shabana Du seier at du faktisk sjølv trudde at det var ein jihadist som stod bak. Kan ikkje det ha påverka deg til å vera redd for nevøen din?

    Påstandane om lynsjing etc dei 2 timane den 22. juli er eg redd for at er i ferd med å verta ei sanning som ingen idest å faktasjekka eller dokumentera. Var ikkje dei fleste opptekne av å forstå kva som hendte? At du «tenkte» og «hørte om» er ikkje nok, for meg.

    Dersom terroristen hadde vore muslim: Er lynsjing — eller rosetog — dine einaste scenario når det gjeld den norske reaksjonen? Ikkje at det må bry deg, men er det ikkje sansynleg at det tildømes òg hadde ført til ein diskusjon om norsk tilbaketrekkjing frå Afghanistan og Libya?

    ReplyDelete
    Replies
    1. Teksten sier jo faktisk ganske tydelig at det var tanken om at det kan ha vært en jihadist som gjorde meg redd?!
      Og nei jeg påstår ikke at det ville vært lynsjing, esssayet peker faktisk på noe annet, tankene om lynsjing er nettopp basert på ren frykt og andre erfaringer med rasistisk og annen motivert forakt mot "de fremmede". Jeg har heller ikke sett noen dokumenterte påstander om lynsjing enn ganske motbydelig nettrasisme.

      Spørsmålet om norsk deltagelse i Afghanistan/Libya var det første som kom opp etter at bomben eksploderte i den redaksjonen jeg var i, jeg går ikke inn i politikken i denne teksten,men fokuserer på våre ryggmarksreflekser og den emosjonelle nasjonale reaksjonen.

      Delete
  18. Kloke ord som mange kan legge seg på minnet. Meget godt skrevet.

    ReplyDelete
  19. Norge er et homogent land, og kommer til aa vaare det en del aar fremover.Fremmedfrykt blir vi aldri kvitt saa lenge vi ikke kommer oss ut av Norge, og ser andre land, religion og kultur.. Fremmedfrykt har med hvor mye kunnskap man har!!

    ReplyDelete
  20. Det finns inget vakkrere enn tenkende mennesker.
    Tanker har ingen nationalitet og heller ingen farge,taken er könnslös.
    Når våre tanker kommer på trykk blir de tillvirklighet og gir andre mulighet till refleksjoner.
    Först da gir vi den en bilde av budbäreren,som nu, en Norsk Sterk Kvinne, Shabena,
    Derfor er ytringsfriheten en hjörnesten i ett hvert demokrati med respekt for sig selv.
    Kjære Shabena la oss altid få ta del av dine tanker.la aldrig noen reflatørers meninger stoppe din tankevirksomhet og lyst till å dele disse med oss som kan se norlyset i dine og andres tanker.

    ReplyDelete
  21. Det finns inget vakkrere enn tenkende mennesker.
    Tanker har ingen nationalitet og heller ingen farge,taken er könnslös.
    Når våre tanker kommer på trykk blir de tillvirklighet og gir andre mulighet till refleksjoner.
    Först da gir vi den en bilde av budbäreren,som nu, en Norsk Sterk Kvinne, Shabena,
    Derfor er ytringsfriheten en hjörnesten i ett hvert demokrati med respekt for sig selv.
    Kjære Shabena la oss altid få ta del av dine tanker.la aldrig noen reflatørers meninger stoppe din tankevirksomhet og lyst till å dele disse med oss som kan se norlyset i dine og andres tanker.

    ReplyDelete
  22. Det var en veldig lang og utrolig godt skrevet tekst. Innholdsrik, nyansert, reflektert. Takk. <3

    ReplyDelete
  23. Du skriver godt, som du alltid gjør, og jeg er helt enig med det du sier her.

    ReplyDelete
  24. Kjære Shabana. I dag er første gang gjennom alle år at jeg har lest noe du har skrevet, og jeg virkelig vil gi deg en klem og si: takk. Denne gangen var du rettferdig og reflektert. Ha en velsignet dag.

    ReplyDelete
  25. Veldig bra skrevet, håper vi får et Norge uten fremmedfrykt

    ReplyDelete
  26. Du verden, fantastisk skrevet, du satte ord paa akkurat det jeg foelte og var redd for kunne ha skjedd som foelge av 22. Grusomheten og uforstaaelighet i drapene paa Utoeya vil aldri bli glemt, og min lettelse over at gjerningsmannen var etnisk norsk slik som jeg.
    Min oyeblikkelig redsel for at dette kunne ha satt i gang et massehysteri rettet mot alle fra en annen kultur. Og du har helt rett har vi virkelig akseptert andre kulturer i landet vaart? Sett fra begge sider, naar man plutselig tenker farge og kultur istedenfor genrell redsel for alle.

    ReplyDelete
  27. Jeg slutter meg til dem som roser ditt blogginnlegg, Shabana. Du er en av de viktige stemmene i Norge, og jeg setter alltid pris på dine reflekterte innlegg, kronikker og artikler. Du har sikkert rett i at det er bevegelse i mange av innvandrermiljøene som vi ikke greier å fange opp, men som er viktig å fange opp. Når det er slik bevegelse på gang i samfunnet er det nyttig med induktive studier, og jeg skulle ønske at myndighetene kunne sette i gang jevnlige prospektive studier innenfor alle de viktigste grupperingene vi har i Norge, det gjelder innvandrergruppene som de etniske norske grupperingene, for å prøve å fange opp hva som skjer med holdninger og atferd. Det er viktig å få slike oppdateringer. Jeg ønsker deg lykke til videre med dine tankevekkende analyser.

    ReplyDelete
  28. Takk for et reflektert innlegg i debatten.
    Vi mennesker har desverre en innebygd skepsiss mot alt som er ukjent og "ikke som oss".
    Det instinktet er desverre hemmende for mange.

    Jeg vil bare bemerke at jeg selv, i de første øyeblikkene etter at jeg hørte nyheten om eksplosjonen tenkte at det måtte være en aksjon fra noen "utenfra"
    Jeg tenkte at en Nordmann KAN ikke ha gjort noe sånn og da tenkte jeg nordmann som et begrep på alle som bor her enten de er mørke, lyse, skkjeløyde, bruker stokk eller kler seg i flosshatt... Jeg kunne ikke se for meg at noen som bor og lever i dette landet kunne finne på noe slikt. For meg var det utenkelig at noen som bor her i landet ville ha et ønske om å ødelegge det.
    Jeg ble sjokkert over alle hatmeldingene og antakelsene om at det "måtte" være en mørkhudet jihadist, for selv om ryggmargsrefleksen min var at det kom utenfra så kunne jeg ikke se for meg HVEM som kunne gjøre noe så idiotisk!
    Alt jeg visste var at jeg ikke kunne se for meg at en nordmann (av hvilken nom helst herkomst!!!!) kunne ha gjort det.
    En av mine første reaksjoner var "dette er IKKE al Quaida, de ville tatt stortinget eller et annet signalbygg".
    Likefremt kom sjokket over at det var en lyshåret nordmann som sto bak.
    Jeg ble minst like sjokkert over at han var norsk som jeg var over at angrepet kom innenfra vårt eget land.
    Hvorfor? Jo han var en av våre egne.
    Jeg ble trist på mitt lands vegne over at jeg hadde vært så naiv og trodd at mine landsmenn var like åpne som meg.

    Jeg takker for at du skrev din reaksjon og for at du også innrømmer å ha fordommer.
    Det handler ikke om hudfarge, men om å skape felles tilhørighet, og der har vi fremdeles en lang vei å gå.

    ReplyDelete
  29. "I timene vi fryktet at det var muslimske terrorister som sto bak bomben i regjeringskvartalet, rakk vi å få et lite glimt i hva som kravler under lokket på flere nordmenn enn vi har villet vedkjenne. Alt fra tilsynelatende uskyldige spørsmål som: Hvorfor drepte han ikke bare muslimer da? Til rasistisk hatpropaganda på nettet og flere episoder med trakassering av innvandrere" - Utrolig bra skrevet! Jeg med min innvandrer bakgrunn fikk virkelig gjennomgå på skolen, jeg oppleve rasisme og hat på nært hold daglig.Det var ingen som steppet inn, ingen som virkelig gjorde noe for å stoppe hatet. På den tiden var JEG terrorist unge. For terrorister ser ikke ut som Ander B.B. , terrorister er ikke norske, de har brune øyner og svart hår som meg.

    Innvandrerbarn er også barn, folk som har norsk statsborgerskap er som etnisk nordmenn også norske, vi var som alle de andre etnisk norske barna, også Norges fremtid!

    Over 20 år etter, ble det bekreftet - at hatet og ondskapen fremdeles lever i hjertet til folk i Norge. ABB ble dyrket av dere som lot rasismen leve. Ingenting er forandret, hatet er bare sterkere. Det hjelper ikke å legge blomster på graven til et uskyldig offer av ABB; en ondskapsfull rasist og menneskehater. Alle dere som tente lys i gatene i Oslo etter 22. juli,dere gikk sikkert i fakkeltog for Benjamin også? Dere kommer sikkert til å gjøre det for andre "svartinger", "pakkiser", "jævla utlendinger" som blir offer for rasismen igjen. Til alle dere som har fremmedfrykt, til dere som hater alt som ikke er som dere selv - det er deres uvitenhet, deres fremmedfrykt som har holdt rasismen i live. Dere er like skyldige som ABB.

    ReplyDelete
  30. Utrolig godt å lese dette. Skjønner godt din følelse for nevøen din. Min søster opplevde det samme for sin mann- som er fra Iran. Hun var redd for hva som kunne skje med han. Trist at det var slik både hun og du tenkte, men det var jo realiteten da!
    Setter pris på det du har skrevet!

    ReplyDelete
  31. Utrolig flott skrevet, Shabana!

    Det var flere ganger tårene presset seg opp i øyekroken og fylte øynene med tårer. Du skriver så flott, rent, klart og tydelig, samtidig trist at fordommene fortsatt florerer...

    Jeg er en etnisk norsk kvinne og er glad i alle mennesker uansett kultur, religion og hudfarge. Jeg har reist til mange forskjellige land med ulike kulturer og hudfarge der jeg har lært dem å kjenne og den måten hver enkelte av dem tenker på. I tidenes år har jeg også lært mye om meg selv, blitt trygg på meg selv og andre i den troen at alle mennesker er mennesker uansett hudfarge, språk, kultur. Et hvert menneske har en forgylt diamant som er gullverdt.

    Jeg håper med tiden at alle mennesker kan finne fram sine forgylte eller tildekkete diamanter, polere og pusse dem så diamantene kan skinne godt og trygt gjennom sine øyner og sitt eget sinn, og forene en hver skinnende sjel i en omsorgsfull vennskapsring.

    La det gode vinne over fordommene! <3

    Hilsen Lena M T

    ReplyDelete
  32. Fra Marius:

    Hei Shabana

    Du har skrevet et veldig godt og reflektert innlegg og jeg liker deg som den livlige jenta du fremstår som i mediabildet, at Shabana er Shabana full av liv og sprøe morsomme påfunn :-)

    Nå til noen tanker jeg gjør meg etter å ha lest ditt innlegg, og disse tankene er spesielt farget av hva jeg i dag ser rundt meg i det norske samfunnet. Vi leser flere ganger i uken om voldshandlinger begått av menn med «fremmedkulturell bakgrunn». Det står spaltemeter i både nett- og papiraviser om voldtekter begått av fremmedkulturelle og jeg ble spesielt trist da jeg leste om en jente på 14 år i Trondheim som begikk selvmord etter å ha blitt «voldtatt av tre mørkhudete gutter» som det stod i avisene. Det blir slitsomt og gjør naturlig nok noe med folks holdninger når man til stadighet må ta stilling til slike historier. Det står i bibelen at man skal vende det andre kinn til. På vegne av f.eks unge norske jenter som blir voldtatt og får livene sine ødelagt av de i media omtalte «mørkhudete menn» har ikke jeg noe kinn å vende til – hverken på deres eller mine vegne. Et motto er: Å ikke ta det enkelt på andres vegne. Har man først fått livet sitt ødelagt er andres «inkludering, samhørighet og forståelse» en fattig trøst!

    Etter krigen ble onde tyske soldater bokstavelig talt kastet ut av landet etter å ha sonet sine straffer. Så fra å ha vært en nasjon med ganske klare regler på «hva man gjør med dem som kommer utenifra og ikke oppfører seg i dette landet», som skader norske kvinner og menn, har man i vår tid kommet til en situasjon der man uke etter uke, måned etter måned og år etter år leser og må forholde seg til «dem utenifra» som begår stygge gjerninger med kniv, voldtar våre jenter, misbruker sosiale ordninger og begår andre kriminelle handlinger. Dette danner naturlig nok for svært mange nordmenn et reaksjonsmønster og holdninger som har utgangspunkt i at man blir frustrert og forbannet, at man ser fanden sjøl i aksjon. Tro ikke at det var enkelt å være tysk turist i Norge på 50 og 60 tallet!! Det er hva mange av disse folkene «utenifra» finner på som farger mange etniske nordmenns holdninger uavhengig av om man blir et bedre eller dårligere menneske av den grunn. Det er kort og godt basert på hva man hører, hva man opplever og hva man ser rundt seg i sitt samfunn! De fleste lukker øynene, en mann ble gal nok til å ta uskyldige liv.

    For hva skjer i Norge i disse dager og danner denne mye omtalte «hverdagsrasismen»? «Mørkhudete asylsøkere» blir sendt til asylmottak av de sosialdemokratiske myndighetene som for øvrig ikke har levert varen med sin integreringspolitikk for de som får innvilget opphold (noe de forøvrig burde ha hatt klart allerede på 70 tallet i perioden etter at de første fremmedkulturelle arbeidsinnvandrere kom til landet). Fra disse basene begår et stort antall asylsøkere straffbare handlinger og «folk flest» sitter igjen med inntrykket av at myndighetenes reaksjoner koker bort til ingenting. Og det er med bakgrunn i dette fremmedkulturelle i Norge opplever at mange nordmenn kaller «en spade en spade» og blir veldig skeptiske til det de ser.

    For som det heter: «Det er av sine egne man skal ha det».

    ReplyDelete
  33. Fordommer er en nødvendig del av livet. Vi har alle fordommer, og vi forholder oss til dem daglig.

    En fordom er ikke verre enn vurdering av en situasjon basert på den generelle (statistiske) kunnskapen vi har om slike situasjoner.

    Når du kommer inn i en ny situasjon der du ikke har konkret kunnskap om situasjonen, så trekker du på dine erfaringer og bruker disse. Selvsagt, det er det eneste rasjonelle.

    Og det er det du gjør når du passer på din mørkhudede nivø. Du har kunnskap som tilsier at enkelte, ikke nordmenn flest, men enkelte nordmenn kan være farlige for ham. Det eneste rasjonelle du kan gjøre er å ta hensyn til denne kunnskapen, disse fordommene, og handle deretter.

    Faren med fordommer er når vi lar dem dominere, når vi ikke er villig til å gi en ny situasjon (eller person) en sjanse.

    Men det er ikke alltid man har denne luksusen, å lære en ny situasjon/person å kjenne. Når man som arbeidsgiver sorterer bunkene om hvem man skal ta inn til intervju og ikke, så sitter man på den generelle erfaringen, og ikke den konkrete kunnskapen om individet. Da vet man at med fremmedkulturelle øker risikoen for visse konflikter og problemer. Da kan man være idealist og ignorere denne kunnskapen, men det innebærer alltid en risiko på bedriftens vegne.

    Fordommer mot muslimer kommer av erfaringer med muslimer. Som så mange andre peker du på media, men nevner ikke med et ord det faktum at i kjølvannet av islam skjer det ufattelig mye negativt. Og så lenge det er tilfelle vil dette prege nordmenn sin generelle kunnskap om islam og om muslimer. Vi vet meget godt at alle er ikke gale fanatikere. Men vi aner lite om hvor mange muslimer som innerst inne støtter galskapen. Og møter vi en ny muslim, så vet vi ikke hvor vedkommende står på den religiøse aksen. Har vedkommende stort skjegg, eller går med visse hodeplagg, så sier vår generelle kunnskap oss at her er det en risiko for å dumpe borti noe vi helst holder oss unna.

    Med andre ord, og det er hovedpoenget, så lenge det finnes så mange gærne muslimer som det gjør, så vil ikke fordommer forsvinne. Du kan ikke skylde på rasistiske nordmenn. Du kan bare legge deler av skylda på medier som skjevinformerer. Hovedårsaken til fordommer ligger i de faktiske realiteter.

    Fordommer er som sagt ikke annet enn forventinger til nye situasjoner basert på generell kunnskap. Dette er det ikke noe galt i. Du har dem, som du beskriver, og handlet riktig basert på dem. I andre tilfelle handler vi feil på bakgrunn av dem. Og i andre tilfelle handler vi riktig, med allikevel med den konsekvens av at noen rammes... de som ikke får jobb fordi de har feil navn.

    Men så lenge islam medfører hva islam medfører, så vil vi ha disse problemene.

    ReplyDelete
  34. Jeg må begynne med å si at det har vært flere gode og reflekterte innlegg i denne blogen. Først shabana og så de to siste innleggene som sier noe om den samfunnsdebatten som i vår tid pågår i det norske samfunnet. Men noe jeg syntes også fortjener plass i denne diskusjonen er `den omvendte rasismen` for den hører vi svært lite om men dette er også noe vi nordmenn må forholde oss til. Det har i det siste vært mye mediastorm rundt definisjonen `mokkamenn` (alle vet hvilken situasjon jeg sikter til). Etter dette ble det en mediastorm uten sidesykke og Plumbo måtte legge seg langflate etter et ordspill brukt i lystig lag blandt kollegaer. I `senkveld` kalte gutta i Madcon Thomas og Harald for `bleikfiser`. Dette leste jeg ikke noe om på forsiden av VG og Dagbladet da ordene falt!? Nei, for dette ble jo tross alt sagt i lystig lag og nordmenn er veldig flinke til å ikke ta seg selv for høytidelige...

    Så til noe hverdagslig og nærliggende for min egen del og garantert tilsvarende for mange andre femtende generasjon nordmenns del. For litt siden gikk min kone forbi Solli Plass. Hun passerte tre karer i 10 års alderen som så ut til å sitt opphav i somalia eller et nærliggende land. I det de passerer hører hun den ene si til de to andre: `før var det vi som var de hvites slaver men nå er det de som er våre slaver`. Vel, vårt samtaleemne den kvelden var iallefall i boks. Hvor hadde denne lille karen fått sin samfunnsanalyse fra? Han må ha vært for ung til å trekke konklusjoner ut av hva han kan lese i avisene? Kanskje han kommer med en slik kommentar etter å ha sett noe på tv? Eller kanskje det er mor og far som har kommet med bemerkninger bak hjemmets fire vegger?

    De siste dagene har vi kunnet lese om Diana på 18 som ble banket opp på Jernbanetorget av fem menn i 20-årene. Med umotiverte slag og spark mot hodet skal en være glad for at hennes liv ikke endte der og da nede i Oslo sentrum. Hva sier hun om gjerningsmennene? At de fem guttene ser ut til å komme fra somalia. Flott gutter, fem mann mot èn jente. Mine og sikkert mange andre nordmenns tanker går ganske raskt til det vi ser i nyhetene om menns holdninger til kvinner og medborgere i for eksempel somalia og andre afrikanske land, med klanoppgjør, vold, drap og anarki. Jeg vil absolutt ikke ha det slik i min by, i mitt land! Så ser jeg at `rasismekortet` til stadighet blir sleng i bordet når man har en holdning basert på det man ser nesten hver dag i sin egen by og der man naturlig nok trekker linjer til gjerningsmennenes opphav.

    La oss ta turen til Iran. Hva hadde skjedd dersom jeg som nordmann reiste dit for å bygge en kopi av en flott norsk stavkirke, for `å fremme internasjonal kulturell forståelse og samhørighet` som norske politikere så fint ville ha kalt det. De ville så klart ha sett på meg som en vantro fra vesten som kom for å forkludre deres samfunnsverdier og deres tro. I beste fall ville jeg ha blitt kastet ut av landet! Skulle jeg da ha slengt `rasismekortet` på bordet i håp om at sammfunnsspillet skulle ha blitt endret til min egen fordel?

    Det jeg skal frem til er at når man er gjest i et annet land oppfører man seg etter de lovene og reglene som er gjeldende der [punktum] Er det noen av `ens egne` som ikke gjør dette må man ofte selv betale prisen i form av `rasisme` for det er nå en gang slik det er: at noen er like noen er ulike og man trekker sine konklusjoner på bakgrunn av det.

    Som et annet innlegg så riktig påpeker blir folks fordommer preget av det man ser rundt seg. Dette vil gjelde sålenge man må forholde seg til `det ukjente vonde` som altfor ofte skjer her hjemme i Norge.

    ReplyDelete
  35. 27. januar 2012, Aftenposten: ingen «episoder av trakassering av innvandrere» kan dokumenterast.

    @Shabana: Generelt opplever eg teksta di som litt ambivalent.

    Men kvifor ser du ikkje ser på diskusjonen om norsk deltaking i Libya/Afghanistan som «ryggmarksreflekser»? Skriv du ikkje om politikk? Kva er det då du skriv om?

    Du gjev i teksten din mange grunnar for din reaksjon, og eg vil ikkje ta ifrå deg dine personlege opplevingar — det er fleire av dei tinga eg som nordmann bør forstå at kunne gjera deg redd. Men eg eg må seia meg glad for at du set spørjeteikn ved det at du faktisk vart letta over at terroristen var «norsk». Det vil seia … du skreiv: Norsk. Utan hermeteikn. Samstundes set du «fremmed» i hermeteikn. Terroristen kunne jo ha vore muslim og norsk? M.a.o.: Du prøver å vera politisk korrekt, utan å greia å gjenomføra det. Eit godt teikn! (Ikkje ironi.) Men når du og andre muslimske innvandrarar var letta for at terroristen var norsk, so er ikkje det akkurat med på å understreka at «her er me alle like og i same båt». Det verkar gjerne «tilsynelatende uskyldig» å seia at det var godt han var norsk, men ifallfall for meg er det litt sårande å høyra det — nok ein gong.

    Du skriv at muslimar i Europa ikkje har fått nok kred for å ha teke avstand frå 11. september. Eg skjønar at ein kunne vera redd for tilsvarande fylgjer — me slit enno med all slags verknader av 11. september. Men eg undrar: Hugsar du ikkje kor stor motstand det har vore mot «anten er du med oss eller so er du imot oss» i Noreg? Hugsar du ikkje motstanden mot streng innsjekkingskontroll og liknande ting?

    Mykje i din tekst talar for at det finst eit muslismk, norskt «vi». Wasim Zahid , som i i sitt blogginnlegg var ekstremt flink i sin bruk av ordet «vi», var likevel redd for at det muslimske vi skulle få problem dersom mannen var muslim. Og også Wasim Sahid seiar at han bygde si redsle på spontanreaksjonen: «Men etter reaksjonene og retorikken å dømme i timene etter terroraksjonen, er det all grunn til å stille slike spørsmål.» Reaksjonar som det altso er vanskeleg å dokumentera.

    Er det ikkje ein viss risiko for at både du og Wasim dykkar spontane, indre redsle saman med andre ting?

    Eg minner om at den jødiske synagoga i Oslo desse dagar har bede om sterkare terrorisme-vern, ettersom det i desse dagar atter er fare for at Israel går til krig. Poenget mitt her er ikkje det at det, når Israel går til krig, helst er muslimsk terrorisme dei er redde for. Poenget mitt er at dette handlar om jødar si ålmenne redsle meir enn konkrete trugsmål

    Wasim avslutta slik: «Først da hadde vår tålmodighet, toleranse og prinisippfasthet virkelig blitt satt på prøve.» Er det verkeleg slik som han seier? Har ikkje dette vore ein prøve som var hard nok? Faktum er iallfall at det faktisk er nokon — ein del av det norske vi — som har vorte stigmatisert etter 22. juli.

    ReplyDelete
  36. Sylo Taraku:
    I timene etter terrorangrepet i Oslo 22. juli, da mange trodde at jihadister sto bak, har det norske folk oppført seg sivilisert slik også britene og spanjolene gjorde etter terrorangrepene i deres land. Heldigvis ingen brenning av muslimske butikker eller andre former for progomer. Fraværet av hevnaksjoner bør fremheves som noe positivt i stedet for å overdramatisere enkelte (nett)kommentarer, negative ”blikk” og lignende, småepisoder som kan skje i hverdagen også.

    ReplyDelete
  37. Takk for fine tanker ,alltid kloke betraktninger fra den Shabanakanten:-)

    For å komme med en litt edruelig og tørr forklaring gjetning på hva folk tenkte om hvem som sto bak 22.7.:
    At mange tenkte det var en islamsk terroraksjon rett etter at bomben smalt henger nok sammen med at det nettopp hadde skjedd et (mislykket)selvmordsangrep i Stockholm av en som viste seg å mene å tale muslimenes sak.Det hadde på forhånd vært klart uttalt i internasjonal media over flere år etter saken med Muhammedtegningene at Scandinavia generelt sto på listen over terrormål fra den kanten og at det bare var et tidsspørsmål når det ville skje.
    Det norske flagg ble også brent pga Magazinets støtte til Vestergård og Norges medinnrykk i Afghanistan bl.a.. Så at mange tenkte slik var nok bare en ryggmargsrefleks i forhold til hva vi har fått med oss i diverse nyheter over flere år.Ingenting å sjokkeres over.Sauebonden tenker alltid ROVDYR!! med en gang han finner et sauekadaver.(som han egentlig burde ha gjetet og passet på sjøl..hmhmm)
    Londonbomben,samt bomben i Madrid og Twintowers lå også klart fremme i bevisstheten for de fleste vil jeg tro.
    Siden det ikke har skjedd mange bombeanslag fra høyrenasjonalister,( de andre råtne eplene på verdenstreet med motsatt fortegn,) lå det langt unna vår kollektive bevissthet.
    Baader Meinhofs bombinger på 70-tallet har de fleste glemt og nynazistene har ligget lavt i terrenget.
    Andre bombeangrep som i Nord-Irland og Baskerland er lokale konflikter.
    Så jeg finner ikke det at det første som falt oss inn så merkelig siden vi ikke går rundt daglig og har klinkende klare objektive analyser av verdenssituasjonen i hodet til enhver tid.Det forsvarer ikke stygge episoder i timene etter.Mennesker er jo litt svakelige og hegner om de nærmeste og skylder på "de andre", og prinsippet om at enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist trenger forpleining her på jord..

    Forøvrig ser det ut til at ABB og hans meningsfeller er av nøyaktig samme ulla som de han mener å slåss mot i siste instans. ; Reaksjonære ekstremister som vil ha kvinnfolk tilbake til kjøkkenbenken redusert til fødemaskiner som skal frarådes å ta høyere utdannelse.(les: nektes)
    Samme hvilken side de kommer fra koker ekstremister ned til(i mine øyne):ekle bortskjemte guttehvalper som mener seg å bestemme over andre menneskers skjebne.De kan kysse seg bak eller flytte til en øde øy og sloss så vi andre vanlige fredsommelige menneskebarn av alle støpninger på jord får drive med våre sysler uforstyrret av slike triggerhappy puddinger med våpen.Slik sett kunne de ta med seg våpenindustrien på den øde øya også.Nok drap på jord nå. VRÆL og Sukk hjerte men brist ikke.

    ReplyDelete